Cup NM semifinale 1985: Lillestrøm SK - Tromsø IL

Iherdig og disiplinert jakt på "Kanarifuglene" var ikke nok. Gang på gang ble flokken lokalisert og innringet. Men for store resurser måtte brukes av mannskapet til å vokte på dem. Derfor hadde ikke jaktlaget nødvendig våpen til å sette inn nådestøtet.  "Kanarifuglene" var rett og slett for smarte for det godt organiserte laget fra Tromsø. Jaktutbyttet ble magert.

Men fortvil ikke, skjelden har Lillestrøm måtte slite så mye, ble presset så godt og ble tvunget til å endre eget spilleopplegg underveis for å lykkes. Eventyret er over. Davids kamp mot Goliat er fortsatt historie. Og styrkeforholdet i norsk fotball er markert. Men når disse faktiske forhold kom på papiret, må vi suplere med TIL-spillerne mot, selvtilit, vilje til å være med i kampen og disiplin. Det i seg selv var nok til å heve Tromsø IL opp på et nivå som gjør dem til et meget etablert lag i norsk fotball. Og da bør ikke fotvilelsen være total.

Lillestrøm møtte nemlig noe mer enn læregutter i norsk toppfotball. De lange og avklaringene fra LSKs forsvarsone ble tatt hånd om av TIL-forsvaret, som med stoisk ro og stort mot turde å ta ned ballen, dra den med seg før de igjen forsøkte å starte angrepene på nytt. Men det dreide  seg i hovedsak å holde stand mot Norges beste fotball-lag. Den ble til gjengjeld utført med stor selvtillit.

Likefullt var det LSK som angrep og skapte de få målsjansene kampen inneholdt. Desverre måtte Arne Andreassen bli båret ut med beinbrudd. Dermed trodde vi kampen var avgjordt. Nils Solstad forlot sin posisjon på midtbanen, tok over "Pøsens" back-plass, og urutinerte Yngvar Bendiksen tok plass på midtbanen. Der trodde vi TILs svake punkt ville være mot overmakten.

Men nei, Yngvar ville også være med, med like stor selvfølgelighet som sine rutinerte kolleger, slåss og kjempet Bendiksen som om han spilte jubilumskamp. og da holdt de fortsatt stand mot overmakta. Men så kom det alltid så uheldige målet. I omgangens 43. minutt fikk TomSundby fulltreff fra 16-meteren, og det alltid så omtalte psykiske øyeblikk var så riktig - for LSK.

Mens "kanarifuglene" pep og plystret kvakk det mer i gjestene, som likevell nektet å legge seg paddeflate for overmakten. De spilte bare bedre og bedre utover i andre omgang. Mens TIL begynte å få sving på oppspillene balfra, gjennomløpene på kant kom raskere, og bevegeligheten hos spissene ble bedre - var det overmakten som måtte revurderes. Tom Lund måtte trekke ned en spiss, og tette bedre igjen på midtbanen.

Det ble tettere, men TIL var likevel med i kampen - skapte ny spenning, men manglet likevel avslutningene som kunne gitt balanse i regnskapet.

Det var da dommer Per Arne Larsgård avgjorde kampen brutalt. Etter å ha tillatt taklinger engros, hvor man mer så knottene enn læret på skoene, lot han Georg Hammer torpedere TIL-keeper Bjarte Flem. Joar Vaadahl lot ikke sjansen gå fra seg og puffet ballen i mål. Den feige dommeren som var mer opptatt å markere seg overfor de snille spillerne - turte ikke avvise de store LSK-spillerne og han dømte mål.

Utarbeidet av Per Salomonsen (kilde:Nordlys).

Oppdatert: 07.03.2004